Av generalsekretær Malin Stensønes, Norske Kvinners Sanitetsforening.
I Bærum er en mann dømt for fengsel i to år og ti måneder for mishandling mot kjæresten. I Romsdal er en mann dømt til ett år i fengsel for frihetsberøvelse, trusler, vold og for å ha ødelagt fire av ekskjærestens mobiltelefoner. I Hallingdal er en kvinne sendt på legevakta og en mann siktet for grov vold. Han ble løslatt, men ilagt besøksforbud. I Askim rykket politiet ut fordi en mann oppførte seg truende og prøvde å ta seg inn i ekskjærestens hjem. Han ble ikke arrestert.
Jeg har et fast nyhetssøk på vold. Alle disse sakene er fra en vilkårlig dag i nyhetsoppsummeringen fra lokalaviser landet over. Det er en daglig påminner om at vold mot kvinner rammer over hele landet, hver eneste dag.
Når disse sakene havner i nyhetene, har politiet vært der. De har kanskje gjort noe. Kanskje er mannen blitt bortvist, fått besøksforbud, noen ganger også ilagt en dom han må sone. Men etter å ha truffet voldutsatte kvinner gjennom våre støttetjenester, er spørsmål jeg ofte sitter igjen med når jeg scroller meg gjennom den daglige flommen av voldssaker: Hvordan gikk det med henne etterpå? Kommer hun seg ut av relasjonen?
"Hvorfor går hun ikke bare?"
Mange kvinner gjør nemlig ikke det. Selv etter dommer, anmeldelser og besøksforbud ender mange kvinner tilbake i relasjonen som skader dem. Det er ikke lett å gå når man står helt alene, uten egnet bolig, sosialt nettverk eller inntekt.
Krisesenteret er der i den akutte fasen, men etterpå er mange sårbare. Mange står uten inntekt og bolig og møter lite forståelse i hjelpeapparatet. Når voldsutsatte ikke får tilstrekkelig hjelp i reetableringsfasen, ender mange med å gå tilbake til voldsutøveren. God hjelp i fasen der livet skal bygges opp igjen, er avgjørende for å redde liv på sikt.
Du har kommet deg ut, men hva skjer nå?
Kommunene har faktisk en lovpålagt plikt til å hjelpe voldsutsatte som skal etablere seg på nytt etter brudd. Men i praksis får mange alt for dårlig oppfølging, hjelpeapparatet er fragmentert og de ulike instansene snakker ofte ikke sammen. I tillegg til praktisk hjelp, må mange etablere et nytt sosialt nettverk og bygge opp selvfølelse og selvtillit på nytt.
Vi vet at de fleste drar tilbake til den voldelige partneren, og trenger flere forsøk før et endelig brudd. Vi vet at oppfølging i denne første perioden er avgjørende. Krisesenterloven slår fast at kommunen har plikt til å gi de som har vært utsatt for vold i nære relasjoner helhetlig oppfølging. Mange voldsutsatte møter likevel et oppstykket hjelpeapparat, der det er usikkert hvem som skal gjøre hva.
I en undersøkelse fra 20181 kom det fram at bare 40 prosent av kommunene hadde en handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Mange handlingsplaner i kommunene mangler fokus på reetableringsfasen2. Mange planer har også få konkrete tiltak og mangler forankring hos dem som skal jobbe etter dem.
Langt fra tiltak til virkelighet
Riksrevisjonen har slått fast at svakheter i det helhetlige hjelpetilbudet kan bety at voldsutsatte ikke får den hjelpen de trenger. Staten har ikke i tilstrekkelig grad fulgt opp og fått kommunene til å ta sitt ansvar for vold i nære relasjoner.
Dette året har det skjedd flere viktige politiske gjennomslag på voldsfeltet. Regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner har blitt vedtatt av Stortinget med viktige tilføyelser. Innen våren 2025 skal det komme et forslag om lovfesting av kommunale handlingsplaner. I tillegg har regjeringen sikret at det skal blir lettere å ilegge voldsutøver omvendt voldsalarm, og i RNB forhandlet SV fram en pakke som sikrer arbeidet bedre finansiering.
Alt dette er viktige seire, men det er likevel et godt stykke å gå før gode politiske vedtak omsettes til virkelighet i det kommunale tjenestetilbudet landet over.
Frivillige gjør jobben til kommunen
Frivillige sanitetskvinner støtter voldsutsatte i reetableringsfasen med tilbudet Ressursvenn. Vi hjelper voldsutsatte med sosial støtte og praktiske gjøremål i en fase der mange kjenner seg veldig alene. Denne frivillige innsatsen skal være et supplement, men enkelte frivillige gjør mye mer, fordi kommunene ikke tar nok ansvar. Våre frivillige opplever hvor oppstykket hjelpeapparatet kan være og hvor vanskelig det kan være å få hjelp til å få på plass det grunnleggende for å kunne etablere ett nytt liv; et sted å bo, en bankkonto voldsutøver ikke har tilgang til, barnepass og penger til mat på bordet.
Vold i nære relasjoner er et enormt samfunnsproblem. Å stille opp for dem som er utsatt og må bryte ut er et samfunnsansvar. Kommunene kan ikke lenger overlate oppfølgingsarbeidet til frivillige. Vi ønsker oss et pakkeforløp for voldsutsatte, for å sikre at kvinner som bryter ut møtes av kommunalt ansatte som vet hva de skal gjøre og som har verktøyene de trenger, uansett hvor de bor. Da kan våre frivillige fokusere på å være en sosial støtte, og ikke bruke tid på å løse kommunenes lovpålagte oppgaver.
Denne kronikken var publisert i Dagsavisen pluss 09 august 2024